Corona og ensomhet

Istedenfor premiere om 4 dager ble musikalen Spring Awakening som vi hadde jobbet så knallhardt med avlyst. Vi ønsker å dele en sterk tekst skrevet av en i KulturKlovnene til de andre i oppsetningen (gjengitt med tillatelse og med ønske om å være anonym):

CORONA OG ENSOMHET

Det hele begynte med at jeg fikk en rolle i musikalen "Spring Awakening". Den skulle hatt premiere på Sentralen nå i januar. Blant temaene musikalen berører, er forholdet man har til seg selv, og hvordan man med dette selvet forholder seg til et samfunn, som til stadighet er i endring. Her refereres det spesielt til tenårene, noe som de fleste opplever forskjellig. Noen opplever blomstring, mens andre lever med forvirring og ensomhet. Musikalen produseres av Kulturklovnene, og er regissert av Linda Luu. De planlagte øvingene i desember ble først satt på vent, da regjeringen sent på høsten i 2020, bestemte seg for å stenge ned Oslo på nytt, etter en ny oppblomstring av Covid-19. En viktig motivasjon for å bli igjen i Oslo forsvant plutselig, og det var da jeg bestemte meg for å reise hjem før jul. Og privilegert er jeg, som kunne gjøre det.

Da trusselen om Covid-19 omsider ble et faktum for snart ett år siden
var jeg, som mange andre, innstilt på å delta i den annonserte dugnaden. Uten å tenke så mye på konsekvensene dette kunne føre med seg over lengre tid. I løpet av en vår som virket å vare i tusen år, ble jeg imidlertid klar over utfordringene med å tilbringe mye tid alene, uten særlig mange aktiviteter eller engasjement å gå til.

Kort tid etter at produksjonen av "Spring Awakening" ble satt i gang,
måtte mange av de nevnte øvingene i desember gjennomføres digitalt. Dermed forsvant enda en møteplass som kunne distrahere meg i selskap med andre, og det var da lite annet i Oslo som jeg følte holdt meg igjen. Å tilbringe den resterende tiden alene ga lite mening. Dette fikk jeg, som allerede nevnt, erfare tidligere, og jeg var veldig lite klar for å gå en slik tid i møte igjen.

Dette forklarte jeg til Linda via mail, og det var under denne utvekslingen at hun spurte om jeg kunne tenke meg å skrive noen ord om ensomhet i tiden vi lever i nå. Imens rakk det tilbakevendte corona- viruset å bre seg hurtig omkring i landet, og verden forøvrig. Nedstengningen av Oslo ble forlenget, og min kommune gikk på kort tid fra å være grønn til å bli rød sone. Og jeg som trodde at hjembyen kunne bli et lite fristed.

Jeg har, som mange andre, over hele verden, vært utsatt for variasjoner av ensomhet i året som har gått. Og blir det fremdeles. Ensomhet føles svært personlig å skulle skrive om. Samtidig som den er vanskelig å kommunisere kun fra ett perspektiv. Ensomhet oppleves forskjellig. Den fyller hodet. Og favner større enn denne teksten. I lang tid har den i media stort sett vært omtalt av offentlige personer i fortid, som "en vanskelig tid", man kommer seirende ut av. Eller at den oppleves i selskap med andre, men sjeldent i en isolert tilstand. Til tross for at det har blitt en lavere terskel for å diskutere ensomhet som en konsekvens av pandemien, bærer ensomhet som en mer permanent, isolert opplevelse, fremdeles med seg et stigma som få ønsker å vedkjenne seg.

Rundt det nylige årsskiftet føltes det som muligheten forsvant med å tenke at dette kun er midlertidig. Personlig følte jeg at 2020 var med på å systematisk bryte ned optimisten i meg. Tyven tok tyve.
Folk flest har vanligvis i hverdagen holdepunkter som driver dem fremover. Nedstenging, arbeidsledighet, depresjon, uro og redsel er med på å fjerne disse livbøyene. Vi blir overlatt til oss selv i det store blå. Til det, som for mange, dessverre fort kan bli et ensomt helvete, med fortvilelse som uttrykkes nærmest daglig, svart på hvitt i avisoverskrifter, leserinnlegg, tv-reportasjer, og så videre. Og dette rammer ikke bare bestemte målgrupper. Den rammer oss alle.

I en ny rapport lansert av UNICEF Norge (Oudmayer, 2020), har 672 ungdommer over hele landet fått muligheten til å svare på spørsmål vedrørende corona-situasjonen og de påfølgende smitteverntiltakene. Tilbakemeldingene som gis i rapporten uttrykker opplevelsen av urettferdig behandling fra myndighetene, og det er en kjent sak at smittevernstiltakene som har blitt gjennomført det siste året, har hatt en alvorlig inngripen i barn og unges hverdag. Gjerne i favør av større sosioøkonomiske interesser, som i mange tilfeller har hatt uheldige utfall med økt smitte og strammere tiltak.

Konsekvensene av dette rammer mange svært ulikt. Sammenlignet med resten av verden har nok de fleste nordmenn bare sett toppen på isfjellet. Det er imidlertid vanskelig å se ting i et større perspektiv da dette er omstendigheter de færreste ønsker å befinne seg i over lengre tid. Isolasjon og ensomhet setter preg. Man opplever maktesløshet. Følelser som man kanskje ikke har kjent på før, settes i sving. Følelser som samfunnet forventer at vi s
kal kunne beherske. Og som, i likhet med "Spring Awakening", dessverre er under-kommunisert, tabubelagt og ofte blir brukt som et middel for å holde mennesker nede. Skam, sinne og følelse av fremmedgjøring, for å nevne noen. Det gir i stykkets handling svært tragiske konsekvenser for karakterenes utvikling og samhandling med hverandre.

Informasjon er makt, og majoriteten i vestlige land kan lese og skrive. Utfordringen, er ikke lengre å få tilgang på informasjon der den finnes, men å vite hvilke kilder man kan stole på. I "Spring Awakening" bruker de voksne autoritetene tausheten samt sensur for å forhindre, samt i deres syn, beskytte ungdommene fra å vite for mye. Gjort både i beste mening, og som en tydelig maktutøvelse. I vår tid, 120 år etter at denne historien finner sted, drives informasjonsflyten av en sterk strøm med individuelle påstander. Påstander mange aksepterer som sannheter, og som ofte går på bekostning av vitenskapen. Disse bidrar med på å stille den enkeltes vurderingsevne og kritiske tenkning i tvil. Og som ungdommene representert ved Melchior, Moritz og Wendla er klare symboler på, er hensikten ofte å undergrave hverandres meninger, samt gjøre arenaen for offentlig debatt utrygg for den enkelte. Og når partene går tom for argumenter, tys det til andre, mer dramatiske virkemidler. Som vi eksempelvis så ekstreme tilfeller av i begynnelsen av dette året, hvor påstanden om at demokratiets suverenitet er truet, ble bekreftet. Men heldigvis kanskje, skjer ikke slike handlinger uten konsekvenser.

Informasjon samt oppfølging kan også lett utebli i de norske studentmiljøene, hvor det etterlyses i denne "ventetiden" flere tiltak som kan bidra med å gjøre studiehverdagen til å holde ut. Informasjonskampanjer og bedre dialog mellom instansene som skal hjelpe studenter, hvor halvparten oppgir at det har vært en utfordring å henge med på studiet, som følge av coronasituasjonen (TEKNA via L.Stalberg, 2020). Det er også etterspørsel etter bedre tilbud for psykisk helse som kan være med på å fange opp de som sliter mest. Det er mange som velger å avslutte eller utsette studier, fordi den nåværende hverdagen er svært utfordrende. Uten det nødvendige samholdet som avgjort er med på å nære kvaliteten i arbeidet de legger ned. Kapasiteten på nødtelefon-sentralene er også sprengt.

Det er et paradoks hvordan dette kommende tiåret i forkant ble fremstilt som en reprise på "de glade tyve-årene" (Hellstrøm, 2020). Det hevdes at corona er vår tids spanske-syke, influensa-epidemien som herjet verden mellom 1918 og 1920. Og at en gyllen epoke fremdeles står fremfor oss, med en tilsvarende ny innovasjon, økonomi og bedre hverdag. Den siste tiden har vi imidlertid vært vitne til tendenser mange forbinder med mørkere kapitler i verdenshistorien, som oppstod i kjølvannet av forbudstiden, den økonomiske depresjonen og de "harde tredve-årene".

I min egen studietid var det en foreleser som sa til klassen vår; "Never wish time away. It won't come back." Det viktig å huske på at til tross for at vi har en tilsynelatende uendelige kapital med tid, så er den fremdeles forgjengelig. Det er også tiden sammen med andre. Ofte er kunsten med på å skape møteplasser, som også ofte kan fri oss fra ensomheten. "Fellesskapet om teatret er òg uhorveleg viktig; det intenst subjektive og individuelle i teateropplevinga til den einskilde blir berre mogleg fordi ein tek imot saman med andre, gjennom ein særmerkt sosial kunst-manifestasjon." (Ilsas, Klippersund, Kozak og Lymann; 96).

Dette fellesskapet blir det nå viktig å bevare også utenfor teatret. Den allerede etablerte individualismen beror nå i større grad på at enkeltmennesket kan strekke hånden ut, og gripe dem som blir gitt. I de daglige møtene med kjente og ukjente. På den måten står vi kanskje sterkere sammen og lettere beseirer ensomheten.

"Spring Awakening" har på nåværende tidspunkt utsatt sin spilleperiode til slutten av august.

Foreløpig ser vi ingen definitiv ende på denne pandemien. Ei heller om vi kommer seirende ut av den. Vi vet svært lite. Annet enn at solen har skiftet retning, vårløsningen er på vei, og verden går sin gang."

Teksten er skrevet av en i KulturKlovnene. Tusen takk for at du setter ord på det mange tenker og føler. Ikke minst, takk for at du deler 

Bilder hentet fra Pexels.