Kan en kvinne skrive et teaterstykke bare om menn?

Da jeg nylig skulle henge opp plakater av mitt siste stykket “Mannemonologene” så tok det ikke lengre tid enn at idet samme som jeg hang opp den første plakaten tiltrakk jeg meg oppmerksomheten fra en mann som kunne fortelle meg at “Det er passe ironisk at en kvinne skriver om menn. Det er jo faktisk et stort problem at kvinner skriver om mannsproblematikk”. Jeg svarte selvfølgelig med å si at han fikk komme på forestillingen å bedømme selv.  

Men likevel så kan man jo spørre : Så hva får en dame, og attpåtil en selverklært feminist, til å ville lage et stykke om kun menn? For meg er jo svaret  ganske enkelt, men ser ut til å være vanskelig å forstå for andre. For meg handler feminisme om likestilling mellom kjønnene og at man skal ha like muligheter til å velge hva man vil. For meg er det da viktig å undersøke ting som er tilknyttet kjønn, og se hva som kan være begrensende for menn og kvinner.  

I hele sommer intervjuet jeg menn i alle aldere, og med alle mulige bakgrunner om livene deres. Disse intervjuene har blitt til 13 monologer om menns liv som tar opp temaer som mobbing, omsorgssvikt, selvmord, det å være homofil, diskriminering, psykisklidelse, samværssabotasje, med mer. Det ble utrolig mange flotte, sterke og såre intervjuer som jeg satt igjen med.  

Jeg vil tørre å påstå at både menn og kvinner blir sosialisert inn i litt ulike kjønnsrollemønsteret som kan begrense oss selv som mennesker. For eksempel ser vi at i følge en fersk rapport fra forskning.no ser vi også at gutter mobbes mest, både fysisk og psykisk. Måten man lenge har tenkt var en typisk “jentemåte” å mobbe på, baksnakking, og utfrysninger, viser seg å ikke være typisk jentete i hele tatt. Men på grunn av at vi har sett på denne type samspill som “jentete” så har ikke dette blitt sett av verken lærere, foreldre eller forskere før nå. Det at vi er så farget i synet vårt på hva som er gutte- ting og jente-ting på denne måten med på å ødelegge, både for gutter og jenter. 

Jeg har snakket med menn som har vært redde for å følge interessene sine, kun fordi de var redde for på bli stemplet som homofile og på den måten bli mobbet. “Homo”, “femi”, “bitch”  er jo fortsatt  skjellsord som ofte gutter for slengt mot seg i skolegården, om de ikke helt følger normen for hva som er “normalt” for at gutter skal like.  

Man kan si at noe av dette kan virke som ganske enkle ting, men hva om dette også er med på å gjøre at for eksempel menn som blir utsatt for seksuelle overgrep, kan synes at det er ekstra vanskelig å anmelde og søke hjelp? Eller er det ekstra vanskelig for menn som sliter psykisk å søke hjelp fordi samfunnet forventer at menn bare skal være tøffe og bare tåle alt?  

Et sånt samfunn ønsker jeg virkelig ikke å leve i.  

Statistisk så ser vi også at menn befinner seg både på “toppen” og “bunnen” av samfunnet. Det er flest menn som er millionærer og milliardærer, og det er flest menn som sliter med rus, dop, avhengighet og det er flest menn som utøver vold, blir utsatt for vold og sitter i fengslet. Menn topper også statistikken på selvmord og flest dødsulykker i jobbsammenheng. I tillegg ser vi at saker der mor og far ikke er et par, men har barn sammen, at det er det langt verre for far å få delt samvær om mor skulle slå seg vrang. Hva sier det om hvordan vi ser på mannen sin evne til å være far? Er det sånn at vi tenker at mor automatisk er den beste forelderen? Dette kan jo i enkelte tilfeller være en antakelse som kan være direkte skadelig for barnet om mor egentlig ikke er i stand til å ta vare på barnet.   

Det er selvfølgelig også mye positivt med kjønnstatistikken i Norge. Menn tar større ansvar i hjemmet og større del i barns liv enn før. Vi er så heldige å få bo i et av verdens mest likestilte land, og det vil jeg si er en vinn- vinn for både menn og kvinner.  

Det er likevel mange ting som fortsatt vi kan bli bedre i. Flere og flere gutter dropper ut av skolen og sliter med dagens skolesystem. Dette er noe vi må ta på alvor. Vi har vært ganske flinke på å prøve å rekruttere menn inn i såkalte ”kvinneyrker” som barnehage, sykepleier osv. Men hvordan ser ting ut den andre veien? Er vi like flinke til å oppmuntre kvinner til å tenke på å bli rørleggere, snekkere og søppeltømmere? Dette er da yrker som fortsatt er så å si mannsdominerte i dag.  

Etter intervjuene i sommer vil jeg si at jeg føler meg utrolig beæret over at så mange menn ønsket å åpne seg for meg å dele sine historier, sånn at jeg kunne lage monologer ut av det, og løfte frem deres liv. Så svaret på spørsmålet “kan en kvinne skrive et skuespill om menn?” får  vel være opp til de som komme og ser på 24,25 og 26 november på Sentralen.  

Mine inntrykk er etter å ha skrevet både Kvinnemonologene og Mannemonologene er at det meste koker ned til at de fleste bare ønsker å føle seg god nok som de er, føle seg verdifulle og at de bidrar med noe viktig og at de ønsker å elske og føle seg elsket. Etter å ha snakket med flere menn, er også inntrykket jeg sitter med at mange menn er redde for å virke som at de syter og klager når de snakker om utfordringer. Det er noe jeg mener de ikke burde,  folks problemer, uavhengig av kjønn, burde selvfølgelig tatt på alvor. Ting kan alltid bli bedre. Så sånn sett så har det kanskje vært fint at det nettop var en kvinne som skrev om utfordringer menn i møter i dagens Norge i Mannemonologene?

Jeg håper i hvert fall at flere og flere menn vil tørre å åpne seg for dem de er glad i, og fortelle når de har det vanskelig, og jeg håper flere vil ta seg tid til å lytte til dem når de velger å gjøre det. Sånn skapes mer forståelse mellom hverandre og mellom kjønnene.

Så i dag på mannsdagen vil jeg komme med en liten oppfordring. Spre litt ekstra kjærlighet og glede til en mann du er glad i og setter pris på!  

God mannsdag!